Sykehus og tur med Ambulanse

Sebastian var syk noen dager forrige uke,vi var på legevakten med ham torsdagskveld og ble sendt hjem igjen uten noe. Dagen etter var han mye verre så jeg bestemte meg for å reise opp igjen for å få resept på noe slimoppløsende til ham så han fikk puste litt lettere. Når vi kom der fikk vi vite at han hadde lavt opptak av oksygen og ble sendt til sykehuset med ambulanse(kode gul hehehe). så vi tilbrate to netter på sykehuset,men bare en natt der han trengte oksygenmaske. Det var rart for jeg følte meg så rolig hele tiden. Svigermor grein og grein men jeg snakket og tullet som vanlig. Det var akkuratt som om jeg visste at det skulle gå fint, og at det ikke var så alvorlig? Kanskje fordi jeg allerede har en sønn, så jeg er mindre bekymret denne gang?!Det var ufattelig kjedelig å ligge alene på sykehuset, håper jeg slipper det igjen. Jeg har jo tidligere vurdert å studere til å bli jordmor, så mens vi var på sykehuset bestemte jeg meg for å prøve meg. det virker som ett så givende yrke. Ikke minst å få følg kvinner igjennom graviditet og fødsel! Det føles nesten magisk for meg, ett lite mirakel. Så nå skal jeg begynne på skolen til høsten for å få generell studiekompetanse, så 3 år på UIS på sykepleie. Etter det må man jobbe ett år før man får begynne på den toårige jordmor utdannelsen. Veldig dumt at vi må til Bergen for å få denne utdannelsen. Andrei er ikke helt enig i dette, og jeg forstår ham. Ikke ideelt å flytte rundt med to små barn. Så vil vi jo ha dårlig økonomi i mange år fremover ,med bare en inntekt, og det er lenge til vi kan kjøpe hus. Jeg har tenkt lenge på om jeg vil gjøre dette for det kommer til å bli noen tøffe 7 år, men jeg kan ikke tenke eg noen jeg vil gjøre. Vil ikke fortsette hele livet mitt som butikk medarbeider. Ikke minst vil jeg være ett godt forbilde for mine barn. Begynner jo ofte å lure på om jeg kommer til å klare å balansere skole,jobb,mann og to barn.Da er det godt å vite at det er mange mødre som studerer, og hvis de klarer det hvorfor skal ikke jeg? Jeg skal ærlig si at det jeg bekymrer meg mest for er mannen min. Han er ikke enig i dette i det hele tatt, og jeg er redd det kommer til å bli veldig tungt uten hans støtte igjennom disse årene, jeg vet at jeg kommer til å måtte ta skylden for alle tingene vi ikke har råd til og ikke kan gjøre, og for pengene vi taper ved å leie, men innbiller meg at det vil være verdt det når jeg er ferdig utdannet. Da kan vi jo også kjøpe ett mye finere hus enn vi kan nå, da har han jobbd i mange år og har høyere lønn, og jeg vil få mye høyere lønn enn det jeg har nå. Har en god følelse på dette! Er klar for utfordringen!
Charlotte